Den irriterte bloggen

Jeg vil ikke på skolen! Jeg er lei av å analysere setninger. Skal bli norsklærer og har funnet ut at det egentlig er ganske kjedelig å lære om hvorfor vi snakker som vi gjør. Det kommer jo naturlig! Jeg skal lære bort til videregående elever, og da kan man jo snakke. ÆSJ! Hvis jeg ser et setningsadverbial til, så spyr jeg. Det er så sykt tørt! Hjelper heller ikke at jeg fikk sove sånn.. 3 timer i natt. Men kan kanskje skylde det på meg selv siden jeg sov til halv to på formiddagen i går. Anbefales ikke!

Fra tid til annen hender det at jeg jobber i en matbutikk. Dette synes jeg egentlig er ganske hyggelig. Jeg liker de jeg jobber med, og har verdens beste sjef. Men noen ganger kommer det kunder i butikken jeg bare kunne tenke meg å vri om nakken på. Da jeg satt i kassa for noen år siden, var det f.eks. en heselig fyr som var innom. Jeg satt i kassa, og samtalen gikk slik:

Christine: «Heihei!»
Kunde: «Kan du dele opp kvitteringen for meg? Sånn at jeg slipper å trekke kortet to ganger, men samtidig får to forskjellige kvitteringer?»
Christine: «Nei, beklager, det er dessverre ikke mulig. Men jeg kan sette en mellomsum i kvitteringen hvis du vil?»
Kunde: «Jaja.. Man kan vel ikke forvente så mye av en som sitter i kassa i en matbutikk».

Herregud.. Er det mulig? Trodde han at jeg satt der og løy? Og enda verre.. Trodde han kassearbeider tilsvarer dum? For en idiot! Hvis jeg ikke hadde blitt så overrasket og sjokkert, hadde jeg lett gitt ham et spark i hodet. Det blir sånn at man sitter og planlegger hvilken av de knuselige varene han har kjøpt man skal bruke som våpen. Ikke for å drepe eller skade på den måten altså, det blir liksom litt drøyt, men helle litt pastasaus på ham kanskje? Eller prøvesmaking av olivenolje?

Sånn i ettertid er det veldig greit å tenke at det egentlig er verst for han selv. Man kan ikke ha det så greit hvis man har behov for å reagere sånn ovenfor folk man ikke kjenner. Men en liten advarsel! Hvis jeg noen gang ser deg igjen (altså den irriterende butikkidioteten), kommer du til å kunne vri opp skjorten din for å lage middag.

Hei, og velkommen til min blogg!

Jeg er en jente på 20 år fra Oslo, og i denne bloggen skal jeg skrive om ting som irriterer. Enkelte ganger kan det også hende at jeg skriver om ting som gjør meg glad. Men først og fremst blir nok dette en blogg hvor jeg skriver det man på en måte ikke har lov til å si høyt. Føl deg fri til å komme med kommentarer, gjerne sånne som man ikke kan rope ut på bussen. Bare ikke dra den for langt da, vil jo ikke at noe skal bli slettet!

Hilsen Christine!